Kommunikasjonsenheten i Kristiansand kommune
Tekst og bilde: Charlotte Åsland Larsen
Det er ikke til å feie under teppet at jeg, som så mange andre, har hatt en og annen grå fordom mot kommunen som arbeidsplass. Tanken om at flertallet står og ser på en heldig utvalgt som får jobbe litt, mens resten drikker kaffe og tar livet med ro i alle fall frem til middagstider.
Det drikkes absolutt store mengder kaffe innenfor Rådhuskvartalets vegger – og jeg har forsynt meg rimelig greit fra tid til annen selv, men det er heller ingen tvil om at det jobbes også. Det er umulig å traske rundt i gangene uten å skimte et og annet grått hår, men det er nettopp fordi det sitter mennesker her med lang og bred arbeidserfaring. De grå hårene finnes ved siden av meg i kommunikasjonsgruppa også, for her sitter det dyktige rådgivere med erfaring fra blant annet journalistikk, programmering og informasjonsarbeid.
Tredje uke som praktikant i kommunikasjonsenheten i Kristiansand kommune er ved veis ende, og plutselig er vi halvveis i praksisperioden. Siden jeg troppet opp, usikker på hva jeg skulle forvente og uvitende om hva de neste seks ukene ville by på, har jeg både fått døgnrytmen på plass og funnet meg godt til rette foran dataskjermen. Både en 7 ½ timers arbeidsdag sammen med skjerm og tastaturet, en vekkerklokke som skremmer vannet av meg allerede halv syv på kvisten og faste rutiner er veldig nytt. Jeg er vant til å ha mange jern i ilden, men jeg er også vant til å disponere tiden stort sett som jeg selv vil. Jeg tar på meg de jobbvaktene jeg trenger for å få studentøkonomien til å gå rundt, og kanskje enda et par som passer inn i timeplanen, men de store hverdagsrutinene har uteblitt og jeg har favnet om de fleksible dagene og friheten min for alt den er verdt. Det er nok det absolutt mest utfordrende ved praksislivet, og det som kommer til å være mest utfordrende når mastergraden er i boks og studenttilværelsen glir over i arbeidsliv.
Kanskje jeg må håpe på fleksible rammer og en anelse kreativ frihet når den tid kommer.
Har fått meg faste kafferutiner, og ser frem til varmmat i kantina hver tirsdag og fredag.
Kontoret mitt befinner seg litt borte fra resten av enheten. Den siste plassen i kontorlandskapet ble opptatt tre uker før jeg banket på døra, og den fylles av en tidligere samfunnskommunikasjonsstudent. Derfor har jeg fått mitt eget rom, jeg. Jeg holder til på redigeringsrommet sammen med alle kameraene. Heldigvis for meg er det folk som har fri faste dager i løpet av uka, eller som drar på ferie til Italia for å nyte livet. Derfor har jeg likevel tilbrakt de fleste dagene sammen med resten av gjengen, og det er absolutt en stor fordel. I tillegg til å være mer sosialt, så blir det så mye enklere å slenge ut et spørsmål i nye og ne.
Til nå har jeg jobbet med tekst og bilder. Jeg har lært meg publiseringsprogrammet kommunen benytter, og skrevet en håndfull nyhetssaker til internett og intranett. I tillegg har jeg tatt bilder til diverse formål, og jeg er i gang med å ta nye illustrasjonsbilder til en kommunal nettside innen helse og sosial. Utover det har jeg vært med i møter med samarbeidspartnere, på tvers av enheter og internt i enheten. Noen dager er fredeligere enn andre, men til nå har hele tilværelsen vært ganske rolig. Til tross for arbeidsledige stunder har jeg plukket opp veldig mye om det å jobbe i en kommune og hva det fører med seg bare av å være her – og sånn sett en veldig annerledes erfaring enn jeg har fra før. Og det var akkurat det jeg ønsket meg da jeg søkte på praksisplass i en kommune